Fri

I går ettermiddag kjente jeg at jeg trengte en pause. Tok med meg en kaffekopp og ei bok opp på taktterassen. Las da i boken til Asle Jøssang ”Vinden blåser dit den vil.” Fikk meg da nok en gang til å tenke på hvor fri vi er som kristne.

Om tre dager er det fredag den 13. At det skal bety ulykke har jeg ingen tillit til. Er ikke det minste redd for den dagen. Likevel, selv om jeg ikke liker det, klarer jeg ikke å la være å tenke på ulykke når jeg ser en svart katt passere over veien fremfor meg. Jeg vil hevde at jeg ikke fester noe tro til fenomenet, men jeg klarer ikke å la være å gi det en tanke.

Samtidig blir det lite når jeg sammenligner med mye av det vi opplever her i Peru. Asle skiver i boken sin om en jente han snakket med som lå våken natt etter natt. Det var en ulyd i taket på huset hennes. Og hun var sikker på at det var moren som hadde dødd for kort tid siden som stod bak. Hun klarte nå ikke å sove, lå bare å tenkte på hva var det hun kunne gjort galt under seremoniene som fulgte etter døden. Hadde hun ikke vist nok respekt for moren på en eller annen måte? Hadde hun glemt noe?

Hun er ikke alene denne jenten. Hun hører til det som er det normale, i alle fall i noen områder. Senest for en god uke siden ramlet hushjelpen vår ned fra en stige og slo seg. I noen dager var hun veldig dårlig, hun hadde ikke noe særlig følelser i bena. Den ene slektningen etter den andre troppet opp og fortalte henne at det var normalt at sjelen forlot kroppen ved slike hendelser, og hun måtte ofre noe for å få sjelen tilbake. Bertha visste bedre, og samlet sammen til bønnemøte. Gud gav tydelig og klart svar. Neste dag var hun helt god igjen. Da var hun så tøff at hun samlet slekten sammen og fortalte hva hennes Gud hadde gjort.

Takk Gud for at du har satt Bertha fri, og takk for at jeg selv er fri og får slippe å leve under satans bånd.