Gående føtter og hjelpende hender!

Det er en overskyet ettermiddag på lillejuleaften i Arequipa. Millionbyen ved foten av Misti og Chachani. Hadde vi vært i Norge nå hadde nok det vært juletreet som hadde hatt hovedfokus, men denne ettermiddagen skulle vi få oppleve noe helt annet. Arequipa er nemlig en kontrastenes by. Mange er de som tilhører middelklassen og oppover, og de har fylt kjøpesentrene i lange tider. Samtidig sitter der noen i sine bittesmå hus i utkanten og drømmer om en mett mage på juleaften.

Denne lillejulaften skulle vi få være med å innfri noen slike drømmen. Vi traff tre av diakonene i kirken, og kjørte sammen siste stykket opp i steinuren. Jo da, jeg tror det kunne blitt mange program for Bruaseth her, for her er det mange plasser man ikke skulle tro det var mulig å bo. Vi kommer oppover en grusvei som for så vidt er ok, men i skråningen til høyre for oss ligger det flere hus bestående av et enkelt rom der hele familiene lever. Avstanden til overklassestrøkene er bare 20 minutters kjøring, men på andre måter er avstanden milevis. Stien opp til huset var som en middels sti til en fjelltopp i Sunnmørsalpene. Utenfor huset var der en liten kokeplass. Vi kommer inn og den tunge luften slår i mot oss, kjenner behov for å puste mest gjennom munnen. De har en lyspære, to senger og noen pappkasser med klær. Det er alt familien på 5 har. Den eldste gutten som er 5 år sitter i rullestol, han har hjerneskade og er blind, do to mindre søskenene( ei jente på ca 4 år, og en baby på 4 mnd) ser tilsynelatende blide og fornøyde ut, men ingen vet sist de var mette. En annen dag fortalte moren at hun måtte låne penger for å kunne kjøpe en salve som sønnen trengte, prisen var 75 kroner.

Vi var også innom et annet hus. Sist vi var på tur fikk vi ikke komme inn dit, da var nemlig både mor og far så fulle at de bare lå og sov. De to ungene på under 5 år hadde bare gått og ravet rundt, sa pastoren. Denne gangen var i alle fall moren på beina, men nå var det tannverken som nesten hadde tvungent henne i kne. Vi fikk også her bidra med en kurv med mat til jul, og vi fikk skrapet sammen noen soles slik at ene diakonen kunne ta henne med til tannlegen.

På en måte kjenner vi at dette er så brutalt og at vi kan miste matlysten av mindre, men på en annen måte må vi takke for at vi har fått vært med å bygge opp denne kirken i Peru slik at der nå er 51 menigheter som i større og større grad tenker diakoni. Måtte vi be om at kirken kan bli sterkere og sterkere slik at der neste jul er mange flere menigheter som kan sende ut diakoner med matkorger og annen hjelp til de som trenger det mest.