Trivsel gir utslag

Jeg er norsk, og da skal man liksom ikke være fornøyd før det kommer et solglimt mellom regnet og man får finne frem engangsgrillen og flintsteika. Er det ikke føre for slikt, skal man helst klage litt. Dessverre.
Det er derfor på tide å vise at vi har fått litt søramerikansk blod i årene. Joda, de kan klage her også. Fikk vite i dag at presidenten her i landet får skylden for alt, absolutt alt som er negativt i alle fall. Likevel er det utrolig hyggelige mennesker med et stort og omsorgsfullt smil.

I tillegg har vi møtt en helt fantastisk gjeng. Vi kjenner behov for å skrive hjem til dere der hjemme at vi har kommet til et enestående fellesskap. Som da jeg sist lørdag skulle låne en bil, og gav beskjed om at jeg kom og hentet den klokken 08.00 om morgenen, men fikk jeg gjort det? Nei, klokken 7.50 stod den utenfor døren med full dieseltank, alt klart! Eller som når vi samles hver tirsdag til misjonærmøte, får høre flott forkynnelse, synge i lag og en god drøs til maten. PS: Da det var vår tur til å ha møte, og vi hadde en del å forberede kom en annen misjonær og passet Solveig et par timer!! Hver eneste ettermiddag er vi hjertelig velkommen til de fleste for en kaffe mens ungene leker, for ikke å snakke om feltsjukepleieren som stiller opp når det skulle være! (NB! Se også innlegget om feltlederen som fikset badet vårt:) Enestående er ordet vi vil bruke! Vi skal riktig nok legge til at vi ikke har møtt alle misjonærene i Juliaca enda, men mye tyder på at vi ikke trenger å redigere dette innlegget når vi har fått truffet dem:)

Et bilde fra i vår, er nok en del som ikke lenger er her, og noen nye har kommet til, men er ikke noe mer oppdatert å hoste frem..