Misjonær?

Jeg snakket med min kjære søster, Pernille, for noen uker siden. Hun kunne da fortelle meg at hennes bilde av en misjonær hadde endret seg vesentlig. Hennes tanker om at jeg skulle tale på gudstjenester hver søndag og holde bibeltimer i ukene stemte ikke. Det var heller ikke slik at Margrethe stort sett drev med hekle- og strikketrening mens hun fortalte om Jesus til noen eldre kvinner. Jeg sa til henne at det kunne nok være på tide at hun endret litt på bildet sitt, samtidig som at jeg ville være obs på at jeg ønsker absolutt å kunne være med å forkynne Guds ord, for det er absolutt noe av det viktigste vi kan gjøre. Margrethe og andre misjonærer driver med damegrupper som er et veldig viktig opplegg for å lære opp kvinnene som ikke har stor tro på at de har noe å bidre med, noe de nettopp har. Samtidig som jeg sa at vårt arbeid innebærer mye mye mer.

Jeg har tenkt litt de siste ukene på hva det egentlig er jeg har fått vært med på, og en sentral tanke er at jeg er usedvanlig heldig. Før jeg har vært i arbeid et år har jeg fått være med på menighetsarbeid i Arequipa der jeg mest har bidratt med å preke noen søndager. Jeg har også fått være med å se på planer for nybrottsarbeid utenfor Arequipa og jeg har fått være med å oppfordre vår hushjelp til å starte søndagsskole.

I Juliaca har jeg fått være med på å se en spennende utvikling av skolen Martin Lutero. I den forbindelse har jeg smilt fra øre til øre over noe av det jeg har sett, samtidig som jeg har måttet kjempe med lysten til å kunne gjøre så mye, mye mer, men ikke kunnet strekke til. Jeg har blitt utskjelt på lokal-TV og jeg har fått se at 380 barn som før ikke hadde noe godt tilbud nå har noe av det beste som er i Juliaca. Jeg har fått oppleve at mennesker har sviktet fullstendig, og jeg har fått se hvordan andre har fått vokse veldig gjennom sine oppgaver.

Jeg har også fått være med til Crucero og se brødre og søstre som lever på enklest mulig vis. Menighetsmedlemmer som virkelig tar seg av hverandre selv om det ikke har mye selv.

Gjennom jobben med Martin Lutero har jeg også fått jobbe med politikk på øverste nivå. Når jeg nå sitter og skriver dette er det mindre enn 35 timer siden jeg satt sammen med Geirmund Monsen på kontoret til kongresist Estrada. I et land med 28 millioner mennesker er det 128 i kongressen. En av dem som har vært der lengst og som er en av de mest anerkjente kongresistene i landet tok seg tid til å snakke med oss to, og vi fikk lov til å bruke hans beste menn til å være med oss for å snakke med viseministeren for utdanning. Vi fikk i går et helt departement til å springe benene av seg for å hjelpe oss, og vi har allerede i dag fått flere gode resultater.

Bildet er tatt av Geirmund Monsen på forrommet til kontoret til viseministeren for utdanning. Jeg sitter her med midtsiden i prosjektkatalogen til NLM og forteller rådgiveren til kongresist Estrada om hvor NLM jobber i verden og om organisasjonens historie. Da vi spiste lunsj sammen etterpå var han opptatt av å få sagt hvordan det stod til med hans religiøse liv.

Jeg våger å si at det er ingen jobb i Norge som hadde gitt meg disse mulighetene i mitt første arbeidsår. Ingen. Hvis du er usikker på om du ønsker å bli misjonær fordi du er redd for at livet vil stoppe litt opp og at personlige utfordringer og muligheter vil glippe tar du feil. Ønsker du å jobbe for en målrettet organisasjon som har klare tanker for hva de vil oppnå, og en jobb der du kan få utvikle deg fortere og på en mest mulig spennende måte så tror jeg faktisk du bør vurdere å ringe NLM og høre om ikke den stillingen som passer deg snart er ledig!