
Mitt første møte med Ungdommens Landsmøte var at jeg fikk være med en kveld til Sykkulven for å se ”Prisen for en liv.” En stor opplevelse som sitter igjen enda. Den musikalen handlet om abort. Et lite foster inne i mors mage har uendelig verdi. I diskusjoner om abort er temaet ofte om det skjer en endring i verdi fra foster til menneske, og da noen som hevder at verdien øker når man tar åndedrettene selv.
Etter å ha jobbet med bistandsprosjekt i Peru i noen måneder har jeg fått sett mye nød og hørt enda mer som jeg ikke trodde var mulig. Og da har jeg begynt å lure litt på om det er slik at for noen så synker verdien når de har kommet ut i fri luft? Hva er verdien til en to-tre måneders unge i utkanten av Juliaca? Hvem er det som skal sette denne verdien? Hvor mye skal jeg som misjonær kunne takle å se? Hva kan jeg godta uten å måtte gjøre noe?
Det er tøft å se rett inn i to store øyne full av nød. Å se mennesker som kjemper for livet på en måte som er helt fjern for meg er bilder som setter seg på netthinnen. Vi er vant til å høre om nød, men er vi vant til å tenke på enkeltmenneskene i denne nøden?
Kunne du vært så snill å brukt noen minutter i dag på å huske på våre venner i utkanten av Juliaca. Be om at de kan få nok mat i magen og slippe å føle så inderlig godt de kalde kveldsvindene som kan fyke over høyslettene i Peru. Tenk om de også kunne få noen fine stunder nå når du og jeg skal feire jul i all vår overflod!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar