Slag eller kjærlighet

Uken som nå er over var en aldri så liten milepel, jeg var nemlig på min første tjenestereise på egenhånd.

Jeg begynner å ha lagt noen kilometer bak meg i mitt liv, men litt reisenerver er der alltid, så jeg var tidlig på plass på busstasjonen. Cruz del Sur skulle bringe meg til høyden.

Planen er at omtrent en gang i måneden skal jeg til Juliaca for å jobbe, og dette var altså min første tur dit etter at jeg begynte skikkelig å jobbe. Bildene er derimot fra mars da jeg også var der en tur sammen med en del andre. Jeg har ca 30 % stilling inn mot PDEI, som er bistandskontoret til kirka. De har nemlig bygd en skole i Juliaca med penger fra Norad i Norge. Jeg tilbrakte mye av tirsdagen på denne skolen, og fikk da oppleve mye stort. Har lyst å fortelle dere noen av historiene som gjorde virkelig inntrykk på meg.

I Norge har det skjedd en veldig utvikling de siste årene når det gjelder likhet mellom kjønn. Når man kommer til Juliaca er det i forhold til Norge som å reise mange år tilbake i tid. Her er det mannen som er sjefen, mange jenter får overhodet ikke de samme mulighetene som gutter. Da er det flott å komme til Martin Lutero og se at de har et eget jentekorps, og det låter veldig bra også. Lærerne som går på skolen har vært med på bruke av sin lønn til å kjøpe inn instrumenter, de mangler nå bare to-tre instrumenter før de har alt de ønsker seg. Utrolig flott å se.

Jeg fikk også god forklaring på hvordan de jobber. Alle lærerne prøver å løse utfordringene sammen så langt det lar seg gjøre. De har møter der de diskuterer og kommer med hverandres erfaringer om hvordan de best kan løse problemene. Mange av elevene på Martin Lutero kommer fra hjem med mye vold. En elev kom på skolen og lærerne så at leggene var fulle i arr etter harde slag med kjepp. Gutten var redd, og brukte tid på å tilpasse seg en skolehverdag. Etter en stund gikk noen av lærerene hjem til gutten for å snakke med faren, de fortalte om hvordan de jobber på skolen, at de vil være en skole som underviser gjennom kjærlighet og ikke med vold. De fortalte faren at han måtte slutte å slå gutten sin og heller vise han kjærlighet, og oppdra han i kjærlighet. Lærerne så at gutten skritt for skritt ble mer fortrolig, og etter en stund kom faren til Martin Lutero og takket lærerne for at de hadde kommet og fortalt ham hvordan han skulle oppdra sønnen sin. Gutten var ikke lenger redd.

Da jeg gikk rundt og snakket med ledelsen og med lærerene var det en ting som satt igjen, og som jeg prøvde å si til dem. Jeg så at de jobbet med hjertet utenpå, de var oppriktig glad i jobben sin og viste en veldig omtanke og kjærlighet for elevene sine. Det var rett og slett stort og se.

Skolen har nå ca 300 elever, men skal ha plass til dobbelt så mange. I uken som kommer skal det settes i gang med mer bygging. Fire nye klasserom, mer rom for administrasjon, samt bibliotek og mer datarom skal også opp før nyttår.

Prosjektet handler om langt mer enn å bygge en skole. Målet er å hjelpe de andiske folkegruppene. Juliaca ligger i Puno fylke. Dette fylket er kanskje Peru sitt fattigste, mye på grunn av at det har høy konsentrasjon av andinere og at det ligger langt fra styresmaktene. Vi ønsker derfor å kunne hjelpe til slik at de som bor der skal få et godt tilbud som kan gi dem opplæring, og som kan bidra til at de lærer mer om sin kultur og som skal gi dem grunn til å være stolte andinere. Helgen før jeg kom opp hadde 8 barn omkommet på grunn av kulde bare i den bydelen som skolen ligger i. De har liten kunnskap om sykdommer, og de venter lengst mulig med sykehus på grunn av manglende tiltro til leger og mangel på penger. Ca 30 % av de som går på Martin Lutero har nesten ingen ting materielt. De trenger støtte til blyanter og skrivebøker. Lærerne spør meg om jeg tror vi kan lage prosjekter for å støtte disse fattigste, der er ingen til å hjelpe dem. Jeg vet at pengesekken hos Norad blir snurpet mer og mer til med tanke på Peru. Det var ikke noen kjekk opplevelse å ikke kunne love dem noe som helst, mens jeg vet at nordmenn lever i en hinsides annerledes verden.

Spansk språk og kultur kom til Sør-Amerika på starten av 1500-talet. Det er få som nå ikke behersker spansk i Peru, men i Puno fylke finner du en del. Uten å ha noe undersøkelse å vise til tror jeg ikke jeg overdriver mye om jeg sier at foreldrene til de som går på skolen snakker enten Aymara eller Quechua (i tillegg til spansk) som er de to språkene til det andinske folket i Peru. Jeg vil tro at en del av deres besteforeldre ikke snakker spansk i det hele tatt, mens elevene stort sett bare kan spansk. En av de tingene som da er viktig med skolen er å gi elevene litt opplæring i de to språkene slik at de lettere kan kommunisere to generasjoner tilbake og vite mer om sin egen bakgrunn. De har også mange flotte danser som hører til det andinske folket, under ser vi rektor på skolen (som både snakker spansk, aymara og quechua) som danser en lokal dans mens han spiller zampoña. Aymara blir forresten sett på som et av de vanskeligste språkene i verden, på linje med mandarin.

Det er ikke veldig lett å se de flotte barna og lærerne, som gir så mye av seg selv, inn i øynene og si at der er pengeproblem i misjonen i Norge også. Lærerne tjener ca 1000 norske kroner i måneden, bor i kalde hus med bare kaldt vann og har med stor sannsynlighet noen i familien som har omkommet på grunn av kulden dette året.

Jeg har et inderlig ønske om at jeg gjennom min jobb kan få bidra med noe bra for de som jeg besøkte. Jeg føler meg priviligert som får ha en jobb som er så meningsfull!

Andreas