40 år med stein setter sine spor

Det er morgen i Arequipa, millionbyen under vulkanene Misti og Chachani. Juan Carlos og jeg setter oss i bilen og kjører i retning av flyplassen. Vi skal besøke en mann som de siste 40 årene har jobbet hver eneste dag i en åpen steingruve. Etter å ha kjørt på noen støvete grusveier kommer vi frem til huset til Marcelino, vi tar sjansen på å ta bort et par steiner i muren slik at vi får bilen inn på gårdsplassen, da er det nemlig større sjanse for at vi har fire hjul å kjøre hjem på.

Det er snart midtvinters, men sola steiker fra knallblå himmel og det er varmt. Jeg må ta av meg jakka før jeg orker å gå ned i den åpne gruva. Solbriller er et must når sollyset reflekteres i all den hvite steinen. Der nede, inne i en krok holder mannen vår til. 82 år gammel kjemper han stadig for å hogge ut noen fine rektangulære steiner som har får solgt for 6 kroner stykk. Klokken er bare 10:30 når vi kommer, men Marcelino er allerede snart ferdig med matpausen, og det er nok ikke den første heller. Tidlig om morgenen, like etter at sola har kikket over de to store vulkanene er han på vei mot gruva. Etter 10-15 timers arbeid kan han som regel se tilbake på 10-12 steiner.

En gang for mange år siden besøkte jeg et slott utenfor Oxford i England. Winston Churchill hadde vokst opp der, og over et stort bilde der pannerynkene var tydelige stod det at "årene har satt sine spor". Jeg er sikker på at det fysiske steintøffe arbeidet her i utkanten av Arequipa har satt adskillig flere spor. Det er nesten som du kan telle årringene i ansiktet. Denne gruven strekker seg adskillig med kilometer oppigjennom mot Chachani, og der er plass til å arbeide for mange, men det er bare sju familier som er interessert i jobben på grunn av den fysiske påkjennelsen. Det er ikke sikkert at vi skal skrike høyt om skattelette i Norge når generasjoner etter generasjoner jobber her 10-15 timers dager for 60-70 kroner.