En datter er oss gitt!

I dag fikk jeg være med å hente hjem min andre pokal sammen med Margrethe, og jeg er sikker på at en Oscar eller Golden Globe blir fattigslig lite mot et barn som har vært i Guds tanke i lang lang tid.

Takk er viktig når man mottar priser, og det er mange som fortjener en takk. Likevel ønsker jeg å ta deg med på hva som egentlig har skjed det siste døgnet, for det har absolutt skjedd noe.

I og med at jeg har levd i feberens verden siden tirsdag har jeg stort sett gjort svært lite de siste dagene, og gårsdagen ikke noe unntak. På grunn av en del soving på dagen var verken Margrethe eller jeg veldig trøtte, men la oss omtrent som normalt. Jeg lå og fant ut av vi har hatt en vannlekasje i taket på soverommet som ligner svært mye på Misti, i tillegg en del andre tanker som vi for komme tilbake til ved med mer høvelig annledninger. Klokken 3 var jeg helt våken igjen og feberen hadde kommet på 39,7. Margrethe voknet da etterhvert til live og kjente at her var det noe på gang. Jeg ble nesten litt sur. Det var nemlig en del styr da den første skulle komme til verden, og nå skulle nummer to komme mens jeg lå der som en kokt potet og stønnet. Jeg så for meg at det kom til å dra ut som siste og at også denne gangen var det dårlig med søvn på både far og mor i forkant (jada svigermor, jeg vet at mor har en noe tøffere oppgave enn far, men det gjør ikke noe å være opplagt..:) Timene gikk mens vi lå der og syntes synd på hverandre, men til slutt var vi borte. Etter avtale reiste Margrethe til kontroll klokken 8.30 om morgenen, men legen sa at her var det ikke noe spesielt på gang lenger så det var bare å dra hjem. Klokken 12 begynner det på igjen, ganske bra (nå er ikke M den som skriker så høyt, så litt vanskelig å si hvor vondt, men hun kjente det nok..:) Jeg letet frem stoppeklokken og laget statestikk. Vi spiste etterhvert litt middag, men ca kl 16 sa Margrethe at nå var ho klar. Vi pakket alt vi trengte, med erfaring fra sist regnet jeg med at det kunne ta en stund det her. 16.12 satt vi i texien og jeg sendte en melding til feltsjukepleirer Mona at vi hadde lagt fra land.. Som dere sikkert har fått med dere så er dette landet en eneste stor papirmølle, og heller ikke Clinica Arequipa noe unntak. Tre stykker drev og kjente og klemte på kona mi og skrev som blekket sprutet. Jeg så at Margrethe hadde det vondt, men lignet ikke i det hele tatt på siste. Så kommer sjefslegen, ho som skal ta imot Solveig. Ho finner ut at her er det allerede 7 sentimeter (for dere som er ukjent med dette så skal jeg ikke gå mer i detalj enn at det er nos som skal bli 10 og har med utgangen å gjøre) Da fikk vi alle litt sjokk. Det var likevel ikke noe tendenser til stress. Vi fikk rommet vårt, og Margrethe ble lagt på enda en seng. Jeg har blitt fortalt at her i Peru tar de med seg dama og gjør ho klar for fødsel uten at mannen for være med. Jeg regnet derfor med at det var det de skulle, og satt meg i stolen mens de stakk med Margrethe. Det gikk 15 minutter så kom en dame tilbake og så at da var alt over, og en nydelig jente var kommet til verden. Jeg sjønte ingen ting, men det var ikke så mye å gjøre noe med. Altså 1,5 time etter at vi forlot huset var Kristina kommet til verden. Det var helt sykt, og Margrethe sa at de hadde blitt stresset på slutten, for Kristina kom skytende som en rakett så fort de var på fødestuen. Det er bare en ting og si, Gud er stor. Jeg var bekymret for at jeg var syk, og Margrethe var trøtt, da ordnet han opp, fikk Kristina ut i en fart slik at vi alle kan gå en god natt i møte. Jeg reiste hjem og tok meg av Solveig, og i morgen skal pappa og Solveig hente hjem mamma og lillesøster.
Kristina Bakke
3570 gram
53 cm lang (hæ hvor har de genene kommet fra)
Kommer ikke til å bli kalt sølvhåret som Solveig
Ser ut som hun allerede har lært at tid er penger (strålende)


















Legen som har fulgt Margrethe helt siden vi kom til Peru. Fantastisk dame bortsett fra at det gjørt hun fint lite om Margrethe må vente i 2-3 timer for å komme inn til kontroll
(noe som har resultert i at hun har høyt blodtrykk når hun kommer inn, men normalt når hun går igjen..)
Ho er forresten både kirurg og gynokolog.



















Mi fantastiske og uforskammet opplagte kone. Helt annen enn ved første gang!!! Strålende jobbet kjære!












Margrethe og jeg hadde satt pris på å se vår nye skatt, men her må jeg høflig stå bak en vindu for å se at de steller henne og putter på henne så mye klær at hun skal føle det er som å være i mors mage.. (37 grader) De hadde vannbad under sengen og en varmovn. Den lille trakten er litt oksygen, ikke noe ekstra for Kristina, helt normalt!





Stolt mor!!














Familieidyll, i morgen kommer bilde med 4!!