Kamp til siste mann

Klokken er 19 lørdag kveld. Det er blitt mørkt ute, bare myggen er å se under utelampen på ferieplassen på Miramar. En del misjonærer var samlet til dugnad. Vi malte og koste oss og ante fred og ingen fare. Da, plutselig, banket Fidel (vaktmannen) på døren. Han hadde fått telefon om at det var noen kjeltringer på leirplassen til den nasjonale kirka. Vi var 5 karer som hoppet i bilen.
Det er bare noen få murvegger som er der, men helt nødvendige for å gjennomføre leir. 4 misjonærer og Fidel setter full fart nedover den dårlige og støvete veien. Det er så stummende mørkt av vi må bruke litt tid på å finne veien siste biten ned på stranden. Vi kan ikke høre noe, men stemningen er spent i bilen. Vi har klar beskjed om å ikke blande oss inn i trøbbel, men med en puls på 150 og et adrenalinnivå over det anbefalte vet man aldri hvordan det ender. Geirmund presser gassen nesten gjennom gulvet og sandspruten står til alle kanter når vi stormer i Pål Anders Ullevålseter-stil bortover sanden. Kraftige lys fra bilen lyser opp plassen, men vi kan ikke se noen. Vi er alle mann større enn de fleste peruanere, og vi regner oss derfor overlegne så lenge de ikke er mange flere enn oss. (ja, jeg vet at jeg ikke er noen kjempe, men 174 er ok her i dette landet..)

Bilen skrenser inn på plassen og vi river opp de 4 dørene og stormer ut. Fidel har med en svær lyskaster. Vi prøver å være helt stille for å høre etter lyder samtidig som vi stormer mot de 4 veggene. Her skal ingen komme seg unna. Lyden av de svære Stillehavsbølgene som bryter innover stranden gjør at det er vanskelig å høre noen. Etter å ha konstatert at det ikke er noen bak veggene setter vi full fart mot noen sanddyner, vi regner med at det er der de ligger. Selv om det er sterk vind og temperaturen er bare rundt 15 grader kjenner jeg at svetten kommer piplende frem i pannen. Pulsen er meget høy og spenningen er til å ta og føle på der vi sniker oss frem de siste metrene. Hva venter oss bak kanten? Er det 10 store menn som kommer til å fillebanke oss, eller er det et par forskremte ungdommer? Fidel er første mann. Han lyser opp hele området. I det lyset kryper nedover kammen står vi klar til å gyve løs på eventuelle tyver.

Etter et par minutter må vi dessverre konkludere med at de slapp unna. Vi går litt slukøret tilbake til bilen. Det eneste vi fant var et svært brekkjern og en cap. Hadde vi bare fått tak i dem, skulle de fått som fortjent altså. Fem kampklare menn måtte dessverre sette seg tilbake i bilen uten å få kloa i de tjuvraddene...

Bortsett fra at jeg har overdrevet noe for dramaets skyld er dette som står over riktig. Det hadde vært noen karer og ødelagt en del av taket på leirplassen. Det er fullstendig absurd for oss nordmenn, og vi må bare flire, men langs kysten i Peru er det realiteten. De er så fattige, og jernprisen er så høy, at noen bruker energi på å ødelegge gamle murer for å stjele armeringsjernet som er inni dem. Dette har nå leirplassen til kirka blitt utsatt for flere ganger. Utrolig synd. Fint om dere derfor er villig til å støtte prosjektet til Superblink. De skal nemlig bygge en ny og skikkelig leirplass til kirka. Der skal de også bygge en lite hus slik at noen kan bo der og passe på.

Les mer her: http://superblink.no/page.php?mtid=28&elid=109

PS: Bildet er et illustrasjonsbilde som jeg tok under et dramastykke i en kirke for en uke siden..