Fra kjærlighet til fortvilelse

En av teoriene bak navnet Arequipa var at en del offiserer som drog gjennom området et par ganger ble så fasinert at det bestemte seg for å bare bli her, og ikke vende tilbake til Cusco. Arequipa skal derfor bety noe slik som, stoppe og bli her. De første dagene forstod jeg dem godt. Været er fantastisk, lufta herlig. På grunn av mye vann fra fjellet er det frodig og grønt også. I tillegg er de andre misjonærene fantastiske mennesker, så alt ligger til rette for å elske Arequipa. Jeg lot meg absolutt fasinere også, perfecto.

Så var det kulturen da. Det finnes sikkert mye bra, og hvis man kommer fra en plass der tiden kommer, så er det sikkert mindre rom for fortvilelse. Men så lenge man har fått utdelt en del blod fra områder der det faktisk er viktig å få gjort noe, så kjenner jeg at det begynner å tære på tålmodigheten. For en liten time siden måtte jeg stå og slå hardt i kjøkkenbenken for å prøve å få ut litt aggresjon. Hvorfor kjøkkenbenken, jo for jeg har ikke så mye anna å slå på. (mamma og pappa har lært meg at jeg ikke skal slå kona, og det var ikke ho som var problemet heller). Da vi reiste fra Norge trodde vi at bagasjen skulle komme frem ca samme dag som oss. Da vi kom hit fikk vi beskjed om at den sikkert kom om en uke. Det stemte, båten kom til en havneby ca 2 timers kjøring herifra tirsdag for en uke siden. Det burde ta et par dager å få den gjennom tollen, så vi hadde den kanksje torsdag eller fredag, så ble det fredag, kanskje lørdag eller mandag. På mandag ble vi fortalt, mañana (i morgen). Og i dag tidlig fikk vi beskjed om at den kom klokken 17.00. Jeg var lang oppe før jeg ble dratt ned i søla igjen, ny telefon: mañana.

Vi har kjøpt vaskemaskin. Kanskje den fineste noen misjonær har hatt i Peru. Margrethe fikk overtalt meg til at jeg fikk bruke litt av sparepengene slik at jeg kunne få vasket skjortene mine på 40 grader, og ikke bare i kaldt vann. Men hva skal jeg med vaskemaskin når jeg ikke har noe å vaske? Det eneste jeg kan tenke meg er at det står en toller og prøver alle klærne mine i Mollendo og ser om det er noe som er fint. Og så får jeg nok en telefon i morgen, mañana, mañana, mañana. For dere som leser dette og enten skal lære spansk eller underviser i spansk så må dere lære en ting. Mañana har aldri betydd i morgen, tror aldri det kunne vært meningen. Fra nå av kan dere lære, mañana betyr kanskje en gang neste uke!!!

Vi har bestemt at vi trenger fasttelefon for å ringe diverse folk i Peru. Sist mandag fikk vi beskjed om at de skulle komme i løp av uka. Nå skriver vi tirsdag uken etter og de har ikke kommet. I går ringte de og sa de kjente kjære ordet: mañana. Har de kommet? NEI!!! Sikkert en gang neste uke..

I går skulle vi i bursdagsselskap, men Margrethe hadde fått time hos lege for å se hvordan det står til med den kommende arvingen. Vi regnet derfor med å gå glipp at starten på selskapet. Vi kom etter at de fleste hadde gått.. Margrethe hadde fått time klokken 15.00 Vi fikk hjelp klokken 17.30. Trur du vi fikk noen unnskyldning? Nei, ikke et ord om det. Jeg var vel egentlig bare glad for at de ikke sa mañana etter at vi hadde ventet en time..

Hadde jeg hatt en boksepute skal jeg love deg at den hadde skjelden stått i ro. Jeg trenger snart en bedre plass en kjøkkenbenken til å få ut frustrasjon. PS: Vi skulle hatt hele sofaen vår i slutten av forrige uke. I går fikk vi beskjed om at den skal være på plass om 10 dager. Det blir vel en del telefoner med: mañana, mañana, mañana der også..

Det å lære spansk er en dans på roser i forhold til å lære seg tålmodighet. Utrolig bittert at det ikke var med en Sunnmøring med på skipet fra Spania i 1492. Tenk om de bare kunne fått med seg litt blod av typen der tid er penger!!

Tålmodighet er en dyd..

Andreas